ADHD

ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder. Tilstanden karakteriseres av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet, som gir vedvarende funksjonsproblemer i hverdagen.

Ofte er det hyperaktivitet som forbindes med personer som har ADHD. Imidlertid kan hyperaktiviteten endre karakter til indre uro med alderen. Den indre uroen kan være vanskelig å oppdage, men likevel oppleves den som svært oppmerksomhetskrevende for den det gjelder. Indre uro og hyperaktivitet kan komme til uttrykk ved at studenten utad bruker oppmerksomheten til å tegne, skrive eller fikle med andre ting.

Konsentrasjonsvanskene kan vise seg ved at personen ikke klarer å holde seg til en oppgave over tid eller har utfordringer med organisering av arbeidsoppgavene. Det er derimot ikke uvanlig at personer med ADHD kan besitte god konsentrasjonsevne på områder som de interesserer seg for eller har utviklet spesielt gode ferdigheter på.

Impulsiviteten kan vise seg ved at personen avbryter og forstyrrer andre uten å tenke seg om, og enkelte kan ha vanskeligheter med å vente på sin tur. Konsentrasjonsvanskene, hyperaktiviteten og impulsiviteten avviker mye fra det som er vanlig for alderen. Det er viktig å merke seg at det er stor variasjon i type symptomer, hyppighet, intensitet, grad av funksjonsnedsettelse og hvordan symptomene arter seg hos den enkelte. Ettersom vanskene kan variere i nivå vil det også påvirke graden av funksjonsnedsettelse.

Hos unge voksne med ADHD finner man ofte utfordringer med planlegging og gjennomføring av ulike oppgaver knyttet til utsettelse, manglende selvdisiplin og andre kognitive funksjoner (Weylandt & DuPaul, 2006). Forskning har vist at dette forsterkes av utfordringene, forventningene og stressorene studentene møter i høyere utdanning. Høyere utdanning har generelt et mindre strukturert miljø enn videregående utdanning, og studenter med ADHD får slik en forhøyet risiko for å feile akademisk (Norwalk, Norvilitis & MacLean, 2009). Dette styrkes også av studier som viser at de færreste med ADHD-diagnosen fullfører innenfor normert studietid (Wolf, Simkowitz & Carlson, 2009).

I likhet med personer som har Asperger syndrom, kan eksekutive funksjoner som planlegging, gjennomføring, igangsetting og avslutning av aktiviteter by på utfordringer for studenter med ADHD. Det handler om å lede seg selv, planlegge – og arbeide mot et mål, og evne å løse problemer som oppstår. Det omfatter også evnen til å vurdere tidsbruk og det å skifte strategi når en plan ikke virker. Alle disse eksemplene er essensielle egenskaper for alle studenter og når de ikke besittes, kan det få store konsekvenser for studietiden, dersom de ikke får hjelp fra støtteapparat. 

Diagnostisering og forekomst

Mange får diagnosen som barn, mens en god del får diagnosen som ung voksen og ofte i løpet av studietiden, fordi de opplever at vanskene kommer tydeligere til syne. Det er vanlig å beregne minst 3 måneder fra man starter utredning til det foreligger et resultat. Dersom student eller lærested mistenker at studenten kan ha ADHD er det vanlig prosedyre at vedkommende tar kontakt med fastlege som så skal vurdere om det er grunnlag for utredning. I Nasjonal faglig retningslinje IS-2062[1] står det hva man skal spørre om. I de nye retningslinjene legges det et stort ansvar til fastlegen når det gjelder denne vurderingen.

Det å få stilt diagnosen krever en grundig utredning som inneholder et diagnostisk intervju vedrørende aktuelle vansker hos personen og tidligere funksjonsproblemer på ulike utviklingstrinn. Det som folk flest kjenner som ADHD blir i diagnosemanualen til Verdens Helseorganisasjon (WHO) «International Classification of Diseases» (ICD)-10.utgave, betegnet som «Hyperkinetisk forstyrrelse». Her må symptomene ha debutert før 7 års alderen, vært tilstede i minst 6 måneder, og i minimum to situasjoner som for eksempel hjemme og på skolen. Videre skal den ha ført til en klar nedsettelse i sosial-, skole- eller yrkesmessig fungering. Det anslås at Hyperkinetisk forstyrrelse har en forekomst på 1-3 % hos barn og ungdom i Norge.

Betegnelsen «ADHD» brukes i diagnosemanualen Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM)-5 utgave til den amerikanske psykiaterforeningen. I den siste revisjonen av manualen har debutalder av vanskene blitt hevet til før fylte 12 år. I følge manualen kreves det noen færre symptomer for kjernesymptomer fra fylte 17 år for å få stilt diagnosen ADHD. I DSM-5 subklassifiseres ADHD i 3 såkalte presentasjoner[2].

  • En kombinert presentasjon/variant hvor kriteriene for oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet skal være oppfylt
  • En overveiende oppmerksomhetssvekket presentasjon, hvor kriteriene for oppmerksomhetssvikt skal være oppfylt, men ikke for hyperaktivitet og impulsivitet[3]
  • En overveiende hyperaktiv og impulsiv presentasjon, hvor kriteriene for hyperaktivitet og impulsivitet skal være oppfylt, men ikke kriteriene for oppmerksomhetssvikt.

Det anslås at ADHD har en forekomst på 3-5 % hos barn og ungdom i Norge. Både ADHD og hyperkinetisk forstyrrelse er langt på vei overlappende når det gjelder kriteriene, men hyperkinetisk forstyrrelse beskriver mer alvorlig symptomer og klarere avvik fra normalitet enn ADHD. I klinisk praksis og i forskning benyttes begge diagnosesystemene i Norge, men det er betegnelsen ADHD som er vanlig å bruke, og det er den som vil bli behandlet i denne veilederen.

Forskning viser at et flertall av mennesker med ADHD har en eller flere tilleggsvansker (ADHD Norge). Sammenhengen mellom ADHD og tilleggsvansker er komplisert og fortsatt gjenstand for forskning. Hos barn og unge med ADHD er lettere eller mer alvorlige atferdsvansker til stede hos ca. 50 %. Ifølge brukerorganisasjonen ADHD Norge er lærevansker som for eksempel dysleksi, engstelighet og sosiale forståelsesvansker også mer utbredt når man har ADHD. Om lag 40-60% forventes å ha vedvarende vansker opp i voksen alder. Andre vil lære teknikker og strategier som gjør at vanskene begrenses i voksen alder.

 

[1] Retningslinjene skal bidra til å gi et godt kunnskapsgrunnlag for utredning, diganostikk og behandling.

[2] Dette ble tidligere kalt subtyper. Forskning har vist at det er lite stabilitet i subtypene, Betegnelsen «presentasjon» prøver å ta høyde for et utviklingsmessig perspektiv, dvs. at symptomene er avhengig av blant annet alder og situasjonskrav og vil variere i for eksempel frekvens, intensitet og utforming.

[3] Det er denne presentasjonen som ofte kalles ADD (Attention Deficit Disorder), men dette er egentlig en upresis beskrivelse. ADD refererer bokstavelig talt til at man kun har oppmerksomhetssvikt og ingen vansker innen hyperaktivitet og impulsivitet.